Intelligent design vs darwinismen

En bevegelse i Isaac Newtons ånd

fra kap. 6 i 'Darwin 200 år-en festbrems; Peder A. Tyvand; Origo forlag. (Boka ikke til salgs lenger)

Vi assosierer oss med bevegelsen Intelligent Design (ID). Denne bevegelsen er omgitt av avvisende uvenner og bedrevitende venner. Uvennene vil bekjempe oss, mens vennene vil belære oss. Uvennene og vennene er til sammen så dominerende at det ofte ikke blir plass til oss. Valget mellom å bli beskutt av uvenner og belært av venner er heller ikke enkelt.. Verken venner eller uvenner synes ha fått med seg at vi er en bevegelse som prøver blåse liv i våre lærefedres holdninger. Våre lærefedre er pionerene som sto bak den moderne naturvitenskapen, og blant dem var Isac Newton den fremste. Newton mente at naturen var skapt. Han mente naturlovene ga uttrykk for Skaperens orden og styring av naturen. Vi skal se nærmere på Newtons beskrivelse for den døde natur.

Forskjellen på død natur og liv

Isaac Newton grunnla den fundamentale naturbeskrivelsen for den døde natur. Både før og etter Newton har en forsøkt lage en separat beskrivelse for den levende naturen, uten å lykkes. Etter hvert som en ikke lyktes, resignerte man og kapitulerte. "Vitalisme" er blitt et ord som stigmatiserer denne mislykte forskningsretningen.

Darwinismen er ingen vitalisme. Dens grunnleggende ambisjon har hele tiden vært å forklare livet utelukkende ut fra prinsippene som gjelder i den døde naturen. De ønsker ikke å etablere ulike naturlover for levende og død natur, og har i minst et halvt århundre satset på at det ikke er noe skarpt skille mellom liv og død natur. Litt forenklet og lettere karikert har darwinismens syn på livet vært som følger: i) Liv er kompliserte og repeterende naturprosesser som involverer karbonatomer (C). ii) Grunnstoffet C er kun spesielt ved at det har valens 4, som setter det i stand til inntil 4 forbindelser med andre atomer. iii) Det som trengs for å danne liv er at C settes i forbindelse med tre andre grunnstoffer (H, O og N) i passende blanding. Under gunstige omstendigheter vil disse forbindelsene oppnå stor kompleksitet. 'Når kompleksiteten overstiger en viss grense, oppstår replikasjon (formering) som en naturlig ting. Vips, så er livet i gang. Det baller på seg videre, for egen maskin. Ved hjelp av mutasjoner og naturlig utvalg'.

Ut fra dette synet var det aldri noen skarp grense mellom levende og død natur. Heller ikke mellom ulike livsformer. Det kunne ikke være skarpe grenser heller. Grensene vi i dag ser, er bare noe som vokst fram over tid. Dette synet ga darwinistene vind i seilene i lang tid, men nå er det slutt: Nå har den moderne, algoritmiske vitenskapen gitt oss ny mulighet til å se forskjell på det døde og det levende.

a) Lovene for den døde natur er ikke-algoritmiske b) Lovene for livet er algoritmiske. Dette er ingen revitalisert vitalisme, der en postulerer et slags eksklusivt livsstoff i levende organismer. Skillet mellom det algoritmiske og det ikke-algoritmiske ikke-liv, går på mer abstrakt plan. Det går på det kvalitative, i form av naturlovene og deres egenart. En grunnleggende innsikt står fast:

c) Alle algoritmer forutsetter liv. Alt liv forutsetter algoritmer. Dette er en innsikt av nyere dato, som darwinistene ennå ikke har anerkjent fullt ut. De blir pent nødt til å gjøre det etter hvert. Noen mener denne innsikten er en innsikt som kan måle seg med de store teoretiske nyvinningene til Isaac Newton og Albert Einstein. Vi skal se på om de har rett:

Om algoritmenes plass i naturen

Algoritmer har en dobbelthet i forhold til liv. Alt liv forutsetter algoritmer. Alle algoritmer forutsetter liv. Levende vesener kan dø, algoritmisk produserte ting kan gå i stykker. Mens degradering av døde ting, med ikke-algoritmisk opphav bare er tilsynelatende. Alle fysiske lover bekrefter at det ikke finnes algoritmer i den døde naturen. (Prosesslovene tydeliggjør behovet av å importere ferdige algoritmer, om de skal gå en unaturlig vei i et åpent system.) Men det beste beviset for dette, er av empirisk art: I den døde natur finnes ikke noe som kan gå i stykker, uten at det kan erstattes av en fullt likeverdig ting. Dersom vi knuser noe som bare er blitt til ved naturlover og tilfeldigheter, kan en fullt likeverdig ting bli perfekt gjenskapt, om vi klarer å gjenskape tilstanden som frambragte tingen.

Her kommer en mulig villedning inn i bildet: Det er maktpåliggende for dagens darwinister at vi skal tro at naturlovene for den døde natur er algoritmiske. Men likevel bruker man oftest ikke ekte døde ting til å bekrefte dette. Når vi første gang lærer om varmelærens 2.lov i skolen, knuser vi kanskje et glass eller stikker hull på en ballong. Dette er eksempel på irreversible prosesser. Slike prosesser kan ikke gå baklengs i tid. Men tingene som er knust, er menneskeskapte ting. Dette er ting som er produsert algoritmisk. Derfor kan disse tingene virkelig gå i stykker. Prosesser som resulterer i irreversible prosesser, vil alltid gjelde døde ting med lånt algoritmisk design. Altså ting som i større eller mindre grad forutsetter algoritmer.

Ødeleggelse (degenerasjon) i den døde natur, er ofte uten konsekvenser. Ett eks. er med å knuse iskrystaller. Her er det mulig å smelte den knuste snøen, og deretter fryse det omhyggelig -så det dannes nye iskrystaller. Der er altså mulig å reversere prosessen, og lage nye krystaller naturlig. Det innebærer at selve knusingen ikke var noen degenerasjon, men bare så slik ut. Det som var av degenerasjon var at det ble avgitt netto varme til omgivelsene og produsert uorden. Dannelse av iskrystaller er ingen illustrasjon av tilblivelse av algoritmisk liv. Dette fordi det ikke bygges noen ny orden inn i krystallene, som ikke var der tidligere. Selv om en tilfører ikke-levende strukturer energi og tilfører forstyrrelser, kan ikke algoritmer bygges ut fra ikke-algoritmisk materiale.

Det finnes altså tre hierarkisk rangert måter ting kan ødelegges eller degraderes på. Vi ser på dem fra det laveste nivået og oppover:

1) OM vi forsøker ødelegge en enkelt død ting, f.eks. en iskrystall, så kan en fullt likeverdig ting gjenskapes når betingelsene gjentar seg, f.eks. ved at en like fin iskrystall som den knuste fryses. Denne er blitt til ikke-algoritmisk, av eksakt det samme materialet. I dette laveste nivået foregår all bygging av strukturer ikke-algoritmisk. All ødeleggelse kan repareres ikke-algoritmisk. På dette nivået kan ting verken dø eller virkelig bli ødelagt.

2. Algoritmisk produserte døde ting kan gå i stykker, f.eks. et drikkeglass. Ved å begynne forfra igjen med samme råmaterialer og anvende samme algoritme om igjen, kan vi skape et nytt glass som er likt det ødelagte. Men samme industrielle algoritme som frambragte det første glasset må være intakt, både på formulerings og handlingsnivå. Om vi prøver gjenskape det uten algoritme, blir det en klump med glass, -og ikke noe drikkeglass. Nivå 2 er et mellomnivå, hvor den døde natur blir bearbeidet av algoritmer som er betinget av liv. Her finner vi de døde tingene som faktis kan gå i stykker. Om de går i stykker, dør de ikke -da de ikke lever.

3. Levende vesener kan dø, f.eks. ei flue. Det vesenet som dør, lar seg normalt ikke gjenskape i samme form. En nytt individ av samme slag, kan bare bli til om artsfrender av den døde flua er i live. Det høyeste nivået er det eksklusive nivået for livet. Her foregår all bygging av strukturer ved hjelp av algoritmer. Ødeleggelse kan skje ikke-algoritmisk, ved at organismer dør og går i oppløsning. Men det nytter ikke bygge strukturer ikke-algoritmisk.

Darwinismens forsøk på å forklare livets tilblivelse er ganske håpløst, fordi en starter på bar bakke med nivå 1 som eneste virkelighet. Om en utelukkende benytter seg av død materie og prosesser på nivå 1, vil nivå 2 befinne seg som en effektiv sperre mellom nivå 1 og nivå 3. Det er mulig darwinister vil prøve hoppe bukk over nivå 2, når de skal lage nivå 3 ut av nivå 1. Mer sannsynlig er det at de vil avvise hele problemstillingen. De føler jo selv at de sitter med svarene, men de er lite mottagelige for spørsmål. De fastholder det privilegiet det er å velge spørsmål som passer til svaret en sitter med. For svarene er alltid de samme: mutasjoner og naturlig utvalg.

Livets eller dødens algoritmer?

Darwinismen har alltid prøvd å hevde at naturlig utvalg og mutasjoner er konstruktive mekanismer. Slik vi ser det, lager darwinismen en slags dødskultus, der den gjør det dødbringende til livskilder og fortrenger de virkelige livskildene.

Tilfeldige mutasjoner i arvestoffet er støy, som går løs på livets fininnstilte algoritmer. Det er i dag liten tvil om at mutasjoner er hovedårsaken til kreft. Men darwinistene går likevel rundt og tror at hele vår genetiske informasjon skyldes mutasjoner som har hopet seg opp gjennom 

livets historie. Siden mennesket opptrer som siste ledd i denne mutasjonskjeden, må vi evt. ha mottatt all den muterte styggedommen som våre forfedre har hopet opp. Naturlig utvalg er et dødsprinisipp. Det går ut på at de som ikke klarer å hevde seg i konkurransen i det aktuelle miljøet, blir valgt bort. Darwinister tror at all levedyktighet er blitt til, ved at mange individer er dødd på grunn av seleksjon.

Livets algoritmer kommer fra liv. Dødens algoritmer eksisterer ikke. Darwinismens to hovedprinsipper er ikke algoritmiske i noen annen grad enn at de bryter ned algoritmer eller fjerner dem helt. Tilfeldige mutasjoner bryter ned livets algoritmer fra innsiden. Naturlig utvalg virker inn fra miljøet, og fjerner helt de algoritmene som ikke lykkes i konkurransen. Darwinismen i svakt modernisert utgave prøver å utgi både mutasjoner og naturlig utvalg for å være algoritmiske mekanismer. Disse tankene kan komme i to varianter, men begge er overflatiske:

Alt. 1: "Mutasjoner og naturlig utvalg er hver for seg algoritmiske prosesser." Alt. 2: "Mutasjoner og naturlig utvalg er ikke nødvendigvis algoritmiske prosesser hver for seg, men til sammen er de det."

For å tilbakevise at naturlig utvalg og mutasjoner er algoritmiske, kan vi ta utgangspunkt i noe som vitenskapsmenn i dag er enige om: Arvestoffet til en organisme formulerer algoritmer. En enkelt, tilfeldig mutasjon kan aldri danne noen algoritme. Hver mutasjon må forholde seg til de genetiske algoritmene som eksisterer fra tidligere. Når mutasjonen er tilfeldig, vil den ikke normalt passe inn i etablerte algoritmer. Det mutasjonen gjør, er å ødelegge ett av elementene i en virksom algoritme. Ødeleggelse av en algoritme, er ingen algoritme. Derfor er tilfeldige mutasjoner ikke-algoritmiske. Det kan begrunnes matematisk ved Chaitins algoritmiske tilfeldighetsbegrep.

Naturlig utvalg er ikke algoritmisk. Det skyldes at det er omgivelsene som foretar utvalget på hvert individ. Utvalget foretas ikke av individet selv, med sine egne genetiske algoritmer. Naturlig utvalg handler om hvorvidt individet med sin gitte genetikk, klarer å hevde seg, overleve og formere seg i det gitt miljøet. Individet og dets gener, feller ingen dom i egen sak. Denne dommen felles alltid i en farlig verden, der ute. Som en parallell bildehistorie kan vi nevne historien om myrsnipa.

Denne historien viser at det ikke er egne gener som avgjør naturlig utvalg. Selv om det naturlig utvalg til tider er nådeløst, er det ikke algoritmisk. Til alt. 2 om at mutasjoner og naturlig utvalg til sammen skulle være algoritmiske, er flg. å si: Det ville i så fall si at mutasjoner utgjør formuleringsnivået for algoritmen, mens naturlig utvalg utgjør handlingsalternativet for den. Selv om det kan høres fint ut, blir det like meningsløst logisk som om en skulle spille sjakk med ludo-regler. Handlingsnivået for genetikken er individet og alle livsprosessene i individets kropp. Det naturlige utvalg handler utelukkende om omgivelsene og deres respons på individet. Seleksjon som prosess har ingenting å gjøre med iverksettelse av den genetiske algoritmen til et gitt individ.

Sosialdarwinismen har sin egen variant på dette med algoritmer: Den postulerer et hensiktsmessighetsprinsipp for det naturlige utvalg: 'Det egoistiske gens behov for å mangfoldiggjøre seg selv.' Nå kommer en inn på et tredje hierarkisk nivå, intensjonsnivået, i tillegg til formulerings og handlingsnivået vi hittil har sett på. Det kan sammenlignes med hensikten i bondesjakk, å vinne spillet. For bondesjakk lar det seg greit gjøre å sette opp en algoritme til forsvar (Appendix 3 i boka). Men for det naturlige utvalg, henger det egoistiske hensiktsnivået i løse lufta. Vi kan riktignok observere dyrs egoistiske oppførsel, som ivaretar individets grunnleggende instinkter. På nåværende tidspunkt, aner vi ikke hvordan dette er lagt ned i individet. Uansett er det omgivelsene som bestemmer det naturlige utvalg. Genetikken hos et individ kan aldri bestemme sitt eget naturlige utvalg. Uansett hvilke intensjoner så dette individet måtte ha..

Konstruktive og algoritmiske mekanismer

Vi sakser denne beskrivelsen av en algoritme: I matematikk og informatikk er en algoritme en presis beskrivelse av en endelig serie operasjoner som skal utføres for å løse et problem eller et sett med flere problem. Hvis en prosess er algoritmisk kan den skrives som serie operasjoner som kan utføres gjennom beregninger. Ut fra denne definisjonen er det nærliggende at tilfeldige mutasjoner er ikke-algoritmiske. (Det ligger i selve tilfeldighetsbegrepet ut fra Chaitins algoritmiske definisjon.) Tilfeldige mutasjoner er som støy og betrakte. Støy kan ikke bygge hierarkier, som jo alle algoritmer er (formulering og handlings-nivå). Om det skal bygges hierarkier fra mutasjoner, må de være ikke-tilfeldige. I så fall bryter de med darwinismen, og beveger seg varsomt inn på domenet til Intelligent Design. I følge Chaitin kan vi anta at ikke-tilfeldige mutasjoner er resultat av algoritmer. Straks en begynner snakke om styrte eller forhåndsprogrammerte mutasjoner, bedriver en noe annet enn darwinisme. At noen darwinister slik beveger seg et skritt i riktig retning, må mottas positivt.

Intelligent Design (ID) avviker fra darwinismen ved at vi ikke aksepterer at destruktive krefter som tilfeldige mutasjoner og naturlig utvalg er tilstekkelig til å drive livet framover. Vi tror mer på en rekke konstruktive mekanismer og prinsipper:

a) algoritmer (med minst to hiererakiske nivåer) b) Regulative strukturer c) Holistiske begreper d) Hierarkiske strukturer e) Ureduserbare strukturer f) Et metafysisk informasjonsbegrep g) Design ved eliminasjon av lov og tilfeldighet

Alle disse momentene handler implisitt om skapelse, men i et vitenskapelig rammeverk. Alle punktene har sammenheng med digitale algoritmer. Disse avslører tydeligere enn tidligere darwinismen som en virkelighetsflukt. Det er i ferd med å skje et digitalt paradigmeskifte i moderne vitenskap og teknologi, også innen biologi.

Om darwinister kunne møte vitenskapelig basert kritikk på er avbalansert måte, ville det skape bedre klima i debatten. En kan forsvåvidt forstå at noen oppfører seg panisk i forbindelse med nye og ukjente påstander som frembæres. Men om en prøver unngå panikk, og i stedet forsøke undersøke nye påstander, ville begge parter og debatten tjene på det. Det står i motsetning til en 'nisselue' taktikk noen legger seg til, når en later som det ikke finnes noe som problematiserer deres eget syn. Begge syn må møte det virkelige liv, hvor det er utfordringer og problematiseringer.

Tarmbakterier og perfekt rotasjon

Michael Behe har skrevet en bok om ikke-reduserbare strukturer. Han bruker tarmbakterienes framdriftsmotor som sitt viktigste biologiske eksempel på en slik struktur. Selv om dette poenget er blitt utfordret, og påstått tilbakevist skal vi likevel la oss undre over hvor kompleks og spesifikk denne mekanismen er:

Noe av det mest imponerende ved disse bakteriene, er at de benytter seg av perfekt rotasjon. Det er et sjeldent fenomen i naturen. Vi mennesker har ingen perfekte rotasjoner knyttet til vår kropp. Våre knær kan rotere omkring 150 grader, og halsen omtrent 180 grader. Noen fugler kan vri halsen trill rundt, altså 360 grader. Men det er bare én enkelt rotasjon. Med en perfekt rotasjon forstår vi her er rotasjon som kan gå rundt hvor mange ganger som helst. En rotasjon som gjentar seg selv uten noe reparasjonsproblem. Vanligvis tilegnes oppfinnelsen av hjulet perserne, ca 4000 år f.Kr. Men i dyreverdenen har det eksistert hjul så lenge nåværende type bakterier har eksistert (bildet).

Lenge var hjulet menneskenes eneste mulige framdrifts-alternativ til 'apostlenes hester'. Det er først de siste 40 årene det har eksistert roboter, som klarer bevege på lemmer som flytter seg fram og tilbake som våre bein. Det synes som at for dyr og mennesker er gane naturlig og rulling vanskelig. For maskiner som skal bevege seg, er rulling naturlig og gange vanskelig. For virveldyr er det vanlige å gå på fire bein. Å bevege seg på to bein, slik vi gjør, er likevel ikke særlig oppsiktsvekkende. Hester og bjørner kan reise seg på to bein. Menneskeaper kan gå på to bein, men ikke særlig fort. Kenguruer hopper på to bein, med støtte fra halen. Noen fugler, som strutsen, utkonkurrerer mennesker når det gjelder å løpe på to bein.

Rulling som bevegelsesform er ikke noe alternativ for dyr på landjorda. Når en struktur skal rulle rundt og rundt, blir det fort indre gnisninger som medfører behov for smøring. Det organ som best kan rulle hos mennesker, er øynene våre. De ruller i alle retninger, selv om vinkelen som øynene ruller kan være liten. Øynene smøres ved hjelp av tårevæske, og øyelokkene beskytter oss mot å få fremmedlegemer inn i tårvæsken. På denne bakgrunn er det oppsiktsvekkende at tarmbakterier er utstyrt med en liten framdriftsmotor, som praktiserer perfekt rulling. Motoren har en slags propell, som går rundt og rundt. Hvordan disse bakteriene løser 'smøreproblemet' er uvisst for oss. I likhet med oss mennesker, ser de ut til å ha utviklet noe i likhet med kulelager, for å minimalisere problemet.

All perfekt rulling er genuin i den forstand at den ikke er reduserbar. Perfekt rulling er ikke avledbar fra ikke-rulling. Alle rotasjoner i vår kropp medfører en viss gnisning, som gir behov for smøring. I vår kropp skjer det via brusk i leddene. De gjensidig roterende delene i vår kropp er pakket inn i bindevev, muskler og hud. Det gjelder f.eks. fingerledd, albuer, hofter og knær. Fremmedlegemer kommer vanligvis ikke til, og det liten lekkasje av smørevæske. Åpninger mot omverdenen er en sak for seg:

Kroppsåpningenes intrikate design

Våre øyne utmerker seg i forhold til andre roterende deler av vår kropp. Noe av det spesielle ved øynene er at de eksponerer sin rotasjon direkte mot lufta. Dermed blir smøringsproblemet større. Tårevæsken må være til stede under øyelokkene våre hele tida, og derfor må vi blunke ofte med øynene. Øynene utfører altså rotasjoner samtidig som de er åpne mot omverdenen. Det gjør at det trengs både ekstra smøring og beskyttelse. Våre øyelokk er en genial løsning, fordi de utfører begge disse oppgavene samtidig. Vi har en instinktiv blunkerefleks. Vi gjengir (fra nysgjerrigper.no):

Vi mennesker blunker normalt hvert fjerde til sjette sekund - noen ganger oftere, for å holde øynene rene og fuktige. Spedbarn blunker cirka en gang i minuttet, mens en voksen blunker ti til femten ganger i minuttet. Forskerne har funnet ut at blunking også kan ha med innsamling av informasjon å gjøre. Vi blunker mindre når vi mottar masse informasjon enn når vi tar inn mindre mengder informasjon. Blunkene kan forstås som hjernens punktum. Som om blunkene betyr at aktivitetene i hjernen tar en pause.

Ørene våre inneholder bevegelige deler. Små knokler som kalles for hammeren, stigbøylen og ambolten. Disse befinner seg i det indre øret, og er heldigvis beskyttet via trommehinnen. Øreknoklene er lenket sammen på en måte som gjør at de klarer seg med svært lite smøring. Virkemåten er fascinerende. Vi gjengir fra Utdanningsarkivet: Nervefibre inne i sneglehuset samler seg i hørselsnerven som bringer hørselssignaler til hjernen. Hørselssignaler oppstår ved at lyd setter trommehinnen i bevegelser. Disse bevegelsene overføres via ørebenskjeden (hammeren, ambolten og stigbøylen i mellomøret) til væsken i sneglehuset. Avhengig av frekvensen til lydbølgene, er det ulike nervefibre som registrerer lydimpulsen. De ulike nervefibrene transporterer altså ulike hørselsinntrykk som hjernen så kobler sammen til det lydbildet vi hører. Altså et intrikat samspill, som virker designet om en betrakter det med 'åpne øyne'?

Et særtrekk ved våre kroppsåpninger er at de har innerhud og ytterhud. Skillet mellom inner -og ytterhud er mer eller mindre ulikt skarpt for ulike åpninger. I munnen vår er dette skillet ganske kontinuerlig. Det går ingen klar grense mellom indre og ytre delen av leppene våre. De indre delene av leppene mottar beskyttelse i form av fuktighet hele tiden.. De ytterste delene er eksponert mot lufta, og vi har ingen automatisk refleks for å beskytte dem. Særlig om leppene er utsatt for mye tørr luft og sol, er vi nødt til å fukte leppene i blant for at de ikke skal sprekke opp. Det at våre kroppsåpninger trenger en form for smøring, har en sammenheng med interessante overganger mellom innerhud og ytterhud.

Disse fint avstemte sammenhengene mellom kroppsåpninger og smøring, gir en klar indikasjon om design. De ulike kroppsåpninger er ikke laget for eksperimenter, men har hver sin oppgave. Det er aldri noe helsetips å blande sammen ulike væsker knyttet til de ulike kroppsåpningene. Ikke minst fordi de inneholder ulike former for bakterier og kjemiske forbindelser. Darwinister har aldri vært særlig villig til å ta inn over seg de finstemte sammenhengene mellom ulike deler av kroppen. De ser hvert enkelt organ isolert, og prøver å finne ut hvordan akkurat dette kunne ha oppstått ved hjelp av seleksjon. Om ikke det er tilstrekkelig, er det bare å pøse på med tilfeldige eksperimenter. Mens samordning og koordinasjon av alle bevegelser, synes komme i annen rekke..

Naturens ulike designprinsipper

Moderne vitenskap avdekker stadig nye design- kriterier og prinsipper. Også i den døde natur finnes designprinsipper. Her er det først og framst snakk om optimaliseringsprinsipper. Fermats prinsipp for lys må ikke glemmes. I biologien finnes det mange designprinsipper:

1) Genetisk baserte algoritmer 2) Ikke-reduserbar kompleksitet 3) Makroskopisk funksjonalitet 4) Hierarkier 5) Avlesning av genetisk informasjon -ikke mulig uten design. 6) Biologisk kopiering 7) Dembskis filter (se under):

Dembski har laget en statistisk metode for å detektere designede algoritmer. Denne metoden kalles for Dembskis filter . Det detekterer designede algoritmer ved å eliminere både tilfeldighet og naturlover som mulige årsaker. Metoden i seg selv er algoritmisk, og kan framstilles ved hjelp av et flytdiagram. Det er fortsatt en viktig metode for å lage algoritmer via programmering. Konstruksjon av flytdiagram, evt. andre tilsvarende metoder, vil bli av stor betydning i framtidens algoritmiske biologi.

Ingen grense under vann

Darwinismen har en omgang med fortida der alle grenser viskes ut. En er fristet til å sitere sketsjen om den russiske ubåt-kapteinen som 'ikke kunne se den grense under vann'. Det kan være vanskelig å skimte nøyaktig under vann, og da blir fort grensene utydelige. Den darwinistiske fortellingen handler også om å utydelig-gjøre alle problematiske grenser. En myser med øynene slik at alt blir uskarpt, og da ser en:

i) Ingen grenser mellom fritt flytende proteiner og celler (med membran) ii) Ingen grenser mellom encellet og flercellet liv iii) ingen grense mellom de første dyr og de første planter iv) ingen grense mellom konsumenter og produsenter av organisk materiale (fotosyntesen) v) ingen grense mellom bløtdyr og virveldyr vi) ingen grense mellom livet i havet og det første liv på land vii) ingen grense mellom krypdyr og pattedyr viii) ingen grense mellom aper og mennesker

Darwinistisk mytologi følger et ullenhetsprinsipp i sin skjødesløse omgang med fortida. Den benekter at det fantes skarpe grenser mellom livsformer. En hevder på en utydelig måte ('den røde dronning') at alle livsformer langt nok tilbake i tid 'fløt over i hverandre'. Vi kan øyne tre darwinistiske prinsipper midt oppi all utydeligheten:

i) 'Livsformene var tidligere mer utydelige og primitive og mindre differensierte enn de er i dag.' ii) 'Det eksisterer ingen grense mellom algoritmiske og ikke-algoritmisk liv.' iii) 'Overlevelse var aldri noen problemstilling'. Før i tiden var 'alt så mye bedre': en hadde liksom livsformer som både var encellet og flercellet samtidig; var litt bløtdyr og litt virveldyr samtidig, og litt krypdyr og litt pattedyr samtidig. Det er til tross for de enorme forskjeller mellom krypdyr og pattedyr. Her er noen av de vesentligste anatomiske forskjellene:

a) Krypdyr legger egg, pattedyr har livmor og føder levende unger. b) Krypdyr har eggeplomme, pattedyr har melkekjertler. c) Krypdyr har kloakkåpning, Pattedyr har separate kroppsåpninger for forplantning og avføring. d) Krypdyr har skjell, pattedyr har hud med hår. e) Krypdyr har fem kjeveledd på hver side, pattedyr har bare ett kjevebein på hver side. f) Krypdyr har primitiv hørsel, pattedyr har øreknokler som gir bedre hørselsbilde. g) Krypdyr er vekselvarme, pattedyr er varmblodige.

Det australske nebbdyret (Ornithorhynchus anatinus) utgjør sammen med maurpiggsvin en gruppe av pattedyrene som kalles kloakkdyr. De har egenskapene a) og c) felles med krypdyr og fugler. Det er ingen tvil om at de er pattedyr, fordi nebbdyrmoren gir ungen sin melk. Men de har også andre egenskaper felles med andre pattedyr. Nebbdyrene har ikke skjell, men tett pels av høy kvalitet. Dersom nebbdyrene bare hadde vært kjent som fossil. Da ville det vært løftet fram som 'bevis' for at en kjente hele overgangen fra krypdyr til pattedyr.

Til sammenligning kan vi tenke på urfuglen (Archaeoteryx), og dens status som mellomform mellom krypdyr og fugler. Den var uten tvil en fugl: den hadde fjær og ikke skjell. Den hadde nebb og ingen kjeve. Den var ganske sikkert varmblodig og ikke vekselvarm. Den hadde vinger med halefjær, som den flakset med når den fløy. Intet krypdyr har hatt fjær eller fuglevinger. Flyveøgler hadde svevehud, i likhet med flaggermus. Det var to ting som fikk 'urfuglen' til å ligne på et krypdyr: Det ene var at den hadde masse små tenner. Det andre at den hadde klør på vingene. Til tross for sine små likheter med krypdyr, har Archaeoteryx en ikonisk status i darwinismen. Den betraktes som et 'endegyldig bevis' på overgangen mellom krypdyr og fugler. Den visker liksom ut alle grenser og gjør overgangen mellom krypdyr og fugler til en 'naturlig og hverdagslig' sak.

Darwinister prøver få seg selv og andre til å akseptere at alle skarpe grenser, er noe som naturen har funnet på senere. Vesener som er litt det ene og litt det andre, er 'ulne'. En ullen livsform uten presise spesifikasjoner, har ikke mer enn en liksom-overlevelse. Om dette gjelder de fleste livsformer i omgivelsene, overser man en helt avgjørende sak: 'Å være levedyktig er viktigere enn å hevde seg i konkurransen.' Fordi konkurransen visstnok var så svak 'en gang i fortiden', ser en helt bort fra alle fint avstemte algoritmiske mekanismer som må samvirke, om et individ i det hele tatt skal klare seg. Overlevelse synes være et lite problem for dem, i forhold til det å konkurrere med de andre livsformene. Men naturlig utvalg velger, som før nevnt, bare bort ting. Når en velger noe, velger en samtidig vekk noe annet. En som skal gifte seg, velger éi dame og samtidig bort de andre..

Hvordan forsvinner skadelige mutasjoner?

Alle biologer er enige om at det skjer tilfeldige mutasjoner, og at det store flertall av dem er skadelige. Det er også enighet om at det finnes noen få mutasjoner som ikke umiddelbart ser ut til å være skadelige. Uenigheten mellom darwinister og ikke-darwinister på dette punktet dreier seg om hvorvidt det finnes gunstige mutasjoner. Selv om darwinister bare ønsker å svare ja på dette spørsmålet og legge det bak seg, skal vi imidlertid rippe litt opp i dette når vi har anledning. Først: for darwinister går dette spørsmålet 'på livet løs'. Et annet svar enn et ubetinget 'ja', kan ikke tolereres av dem. Om en føyer dem i det, blir alt bare idyll for dem: 'de gunstige mutasjonene hoper seg opp, sakte og sikkert. Seleksjon gjør at et mangfold av rikere og stadig bedre utvalg etablerer seg.' Men denne forestillingen trenger utfordres: 'Hvor blir det av alle de skadelige mutasjonene?

De skadelige mutasjonene var jo i stort flertall. De utgjorde baksiden av medaljen: det var nødvendig å tillate mange skadelige mutasjoner for at det skulle dukke opp noen få som ikke var det. I darwinistisk forestillingsverden forsvinner disse greit, på grunn av det naturlige utvalg. Det er imidlertid en fordreining og forflatning av virkeligheten. Det er to grunner til det: i) Det er mye vanskeligere å bli kvitt skadelige mutasjoner enn å samle opp evt. gunstige mutasjoner. Det skyldes nettopp at det store flertall mutasjoner er skadelige. ii) Hovedproblemet er at skadelige mutasjoner er recessive, og dermed gjemmer seg bort i populasjonen på kort sikt. Det må gjøres et møysommelig 'avlsarbeid' for å luke bort skadelige mutasjoner som hoper seg opp.

Grunnen til at dette er vanskelig er at seleksjon ikke virker på en skadelig mutasjon, dersom denne er recessiv. Recessiv innebærer at det genetiske innhold ikke kommer til uttrykk i organismen, fordi andre gener er dominerende -og undertrykker det genetiske innhold i mutasjonen. Hver skadelige recessiv mutasjon må fortrinnsvis lukes ut ved tilfeldig drift i små populasjoner. Da kan en fort risikere at nyttige egenskaper forsvinner ut i lag med skadelige. De recessive mutasjonene blir det dermed veldig vanskelig å bli kvitt.

Det finnes også dominante mutasjoner som er skadelige. Over tid går det greit å bli kvitt disse. I slike tilfeller pleier en si at det naturlige utvalg har en 'konserverende effekt'. Det innebærer at det naturlige utvalg beskytter populasjonen mot å bli infisert av en negativ mutasjon. Men det er aldri snakk om at naturlig utvalg bringer noe nytt inn i populasjonen. Den konserverende effekten er en bivirkning av at de skadelige dominante mutasjonene velges bort. For å komme særlig videre med spørsmålet vi baler med, er det nødvendig å reformulere og presisere det til mer moderne ordbruk: 'Finnes det algoritmisk gunstige mutasjoner, som kan bygge opp en rikere og mer robust struktur i arvestoffet?'

Dette er et mer presist og fruktbart spørsmål, da svaret bedre kan etterprøves og sjekkes i forhold til sannhetsverdi. F.eks. gir det oss bedre mulighet til å vurdere såkalte positive mutasjoner som opptrer i enkelt dose. Sigdcelle-anemi er et av de mest kjente eksemplene. I dobbel dose må denne mutasjonen operere på egne premisser, og da først røper den hva som bor i den. Det kommer da for en dag at mutasjonen er dødelig. Dødeligheten gir et klart bevis på at sigdcelle-mutasjonen er en algoritmisk ugunstig mutasjon.

Et annet eks. på en mutasjon er de kjente albino-gener, som har mistet koding for pigment i øyne og hår. Dette er ingen dødelig mutasjon. Richard Dawkins bruker denne som et eks. på en mutasjon som kan være gunstig. Det er kanskje lett å tenke slik når en vet om noen flotte representanter med denne gentypen. Men de vil sikkert også være enige i at det ville være 'greit å slippe den'. Albino-fargen skyldes at genet har mistet kodingen for pigment. Logisk sett gjør det individets genetiske algoritmer fattigere. Sett i forhold til algoritmisk rikdom, er albino-genet en ugunstig mutasjon. Disse to eksemplene er med å vise at darwinismen vil få det tøffere under et algoritmisk regime/paradigme. Det blir i alle fall ikke lettere å argumentere for gunstige mutasjoner. Det vil igjen føre til at darwinismen taper troverdighet.

Mutasjoners forhold til reparasjonsmekanismer

Levende vesener har mange fantastiske reparasjonsmekanismer. Firfislen (Lacerta vivipara) er faktisk i stand til å slippe hele halen når noen griper tak i den. Deretter vokser ut en ny hale som visstnok blir litt kortere enn den opprinnelige. For oss mennesker virker det helt utrolig at en hel kroppsdel garantert vil vokse ut igjen, når firfislen har mistet den.

Blodets evne til å størkne, koagulering, er veldig viktig for oss mennesker. Denne evnen reduserer blodtap, beskytter sår og hjelper dem til å gro. Noen av oss er blødere. Det skyldes en genetisk defekt som er arvelig, og antagelig skyldes mutasjoner. Hos blødere kan ikke blodet levre seg (størkne) som normal. Vårt immunforsvar har til oppgave å forsvare kroppen mot ytre og indre fiender. Indre fiender kan være tidlige stadier av kreft. Noen ganger overreagerer immunsystemet og forårsaker betennelser, lammelser etc. Det kan kanskje være bedre enn at immunapparatet ikke reagerer i det hele tatt.

Kroppens repareringsmekanismer har som oppgave å reparere skader påført av mutasjoner. Dette faktum står i grell kontrast til darwinismens tiltro til mutasjoner. Skal vi tro darwinismen, er mutasjoner den eneste tenkelige 'byggmesteren', for å bygge nye reparasjonsmekanismer. De tror ikke at en reparasjonsmekanisme kunne eksistere før feilen som mutasjonen skulle reparere hadde oppstått. Følgelig måtte mutasjoner først forårsake feilen. Deretter skulle andre mutasjoner reparere feilen som mutasjoner hadde forårsaket. Men mutasjoner er ikke annet enn tilfeldige forstyrrelser og kopieringsfeil i arvestoffet. At noen mutasjoner skulle være så suverene at de kan reparere feil som andre mutasjoner har forårsaket, er nok drømmeri fra darwinistenes side.

Men er en darwinist, er en nødt til å holde seg til slike dårlige 'forklaringer'. Det finnes nemlig ikke alternativer, og 'må man, så må man'. En har ikke noe naturlig utvalg av både gode og dårlige historier. Om de dårlige skulle bli de eneste lovlige, er det for dumt.

Symmetri om Origo?

Det å være darwinist kritiker i Norge, er en debattmessig ekstremsport. En opplever en underdog-posisjon som er mot det normale: Samtidig som vi selv besitter viktige argumenter, som motstanderne er redde skal spre seg, så 'ruler' motstanderne maktkampen gjennom media og diskusjonsfora. En er altså konfrontert med motstandere som behersker maktkampen, men har dårligere argumenter. Selv er en underlegen i maktkampen, mens argumentene går dypere og utenpå det motstanderne kan vare opp med.

Selv hvor frustrerende dette kan være, så er det også lærerikt. Det er en snodig inkonsekvens: darwinister kan og vil bruke sin overlegne posisjon i folks omdømme, enten de har gode argumenter eller ikke. Om ikke annet, fokuserer de på at darwinister er i flertall og preger mediedebatten. Så mange kan ikke ta feil, eller hva? Som vi innledningsvis var inne på, er det ikke et lite antall som går mot darwinismen av ulike grunner heller. At det her mer er spørsmål om kvalitet enn kvantitet, er ikke noe motstanderne ønsker vi skal videreformidle. De ønsker å være vinnere av maktkampen og vinnere av ensidige debatter.

Vi på vår side forblir det vi ofte har vært: tapere av maktkampen og ikke-deltagere i den ensidige debatten. I prinsippet er det ikke nødvendigvis galt å framstå som taper, dersom det skyldes at en er et offer for ulike maktposisjoner. Men forutsetningen for at en gruppe skal bli utropt til ofre for undertrykkelse, er at disse undertrykte kan påvirke folk i media til å framheve dette. Dermed skal det en del til før vi darwinisme-kritikere kan framstå som offer-ikoner i samfunnet. Darwinistene har ingen grunn til det, likevel sto de fram en gang i 2009 da Origo hadde kapret et domenenavn, de kunne ha benyttet.

I prinsippet finnes det ni ulike nivåer den såkalte darwinisme-debatten kan føres på. Et nøytralt sted i sentrum, origo, og 4 symmetriske nivåer på hver side. Bare seks av disse er i bruk, og bare to av disse seks gir en reell debatt mellom to parter. Vi kaller debattnivåene med tall etter avstand til nullpunktet, og hvilken side de er på: Vi kan skjelne flg. nivåer: Debattnivå:

-4: Null eksistens for ID/kreasjonisme. Darwinistene oppfatter seg taktisk eller debattmessig å være alene. Derfor benytter de sin posisjon til å late som de er det, ved å drive monoton enetale. Motstandere er liksom utradert, og eksisterer ikke. 'Debatten' på diskusjonsfora eller i media består i at darwinister snakker med seg selv eller andre darwinister. Dette er den mest ytterliggående form for realitetsbenektelse. Selv de snevreste marxistiske diktaturer erkjente at det fantes 'klassefiender'. Likevel er debattnivået reelt i norsk skapelsesdebatt. Noen av våre bedrevitende 'venner' har forskanset seg der. Fagbiologiske motstandere kan derimot avholde seg fra dette absolutte lavmålet.

-3: Darwinister lager stråmenn. Darwinister erkjenner at motstandere finnes. De påtår seg oppgaven å forklare offentligheten hva ID-bevegelsen står for. Vi spørres eller tillates ikke å gjøre det selv. Det er akkurat som en redd for hva vi kan komme til å si. Media vil først plassere oss i en bås. Når de så har fått merket ut, gjerne en karikatur, av hva ID-bevegelsen står for, går en til angrep på denne karikaturen. En kjent Oslo-professor har i fortiden stadig benyttet denne usaklige formen for liksom-debatt. Han sier først hva vi mener, så hva han selv mener om det han mener at vi mener. Det er ikke overraskende at han ofte har vunnet debatter med seg selv som eneste deltager.

-2: Darwinistisk blindebukk-lek: ID-tilhengere/kreasjonister får slippe til, men ser eller hører ingenting til sine meningsmotstandere, så lenge meningsytringer foregår. En kan bli intervjuet av en journalist, så blir opptak kryssklippet og ferdig-redigert. Deretter blir darwinisten invitert inn. De får sitte og slutt-kommentere det redigerte opptaket av det vi har sagt. Så blir dette servert til offentligheten, uten noen mulighet til korreksjon/spesifisering fra vår side. Visse biologiprofessorer og mange norske media foretrekker denne debattformen. Erik Tunstad har brukt dette nivået flere ganger når forfatter her har vært intervjuet på NRK P2.

-1: Darwinistisk debattregi: Vi møter darwinister i debatter som skal være frie, men preges av darwinist-vennlige debattledere. Alle sportsinteresserte vet at det er vanskelig å vinne, om dommeren konsekvent er med det andre laget. Parallellen er at det ofte er mindre kjente lag som utsettes for dette. I fotball klager motstandere av RBK ofte over det i forbindelse med utelatte straffer etc. Såkalte vennlige norske media befinner seg på dette nivået. De fleste er ikke fullt så vennlige. Denne forfatteren har opplevd et par ganger at NRK har vært på dette nivået, på direktesendte debatter. Om det er opptak, flyttes debatten ned til -2 nivået.

0: En saklig og nyansert debatt, med programledere/regissører som konsekvent prøver være objektive. I deler av debatten kan det være umulig i praksis, men poenget er at helheten skal være balansert og objektiv. Det er ingen lett sak, selv om det ikke er umulig. Etter episode 1 synes det som valg av deltakere i programserien 'Gud og vitenskapen', et engelskprodusert serie som sendes på NRK 2 i januar 2014, prøver holde seg til denne standarden. Det skal bli spennende å følge det videre når temaet blir evolusjonslæren. Riktignok har NRK plassert det såpass sent på kveldstid at folk i full jobb, særlig pendlere velger det bort av den grunn. Men det finnes opptaksmuligheter..

+1: ID-folk har hånd om debattregien: Vi møter darwinister i debatter som skal være frie, men preges av ID-vennlige debatt-ledere.En kristen avis kan synes å befinne seg her, likedan gjennomføring av ID-seminar på OASE. Nå er nok opplegget her ment å være mer informativt enn å ha debattform. Ofte preges de også av fravær fra meningsmotstandere.

+2: ID/kreasjonisme blindebukk-lek: at darwinist-tilhengere får slippe til, men ikke se eller høre noe til sine meningsmotstandere, så lenge meningsytringer foregår. At de kan bli intervjuet av en journalist, og så opptak bli kryssklippet og ferdig-redigert, før ID-folk slipper til. Vi tror ikke det forekommer i norsk offentlig debatt, at darwinister ikke får kommentere dette før det slippes. Det kan forekomme i USA, der temperaturen er så høy som vi ikke ønsker i Norge.

+3: ID/kreasjonister lager stråmenn. ID-folk erkjenner selvklart at motstandere finnes. De påtår seg oppgaven å forklare offentligheten hva darwinistene står for. Vi skal innrømme at vi til tider befinner oss her i denne boken. Det er ikke alltid vi uttrykker darwinistenes meninger slik de ville uttrykt dem selv. Dette er ingen offentlig debatt, men et partsinnlegg. Vi kan ikke tie stille om inkonsekvenser vi ser, når vi ikke får gjøre det i åpne debatter. Darwinistenes tendens til å dyrke overflatiske sirkelargumenter, må komme fram i offentligheten. En bok er et selv-regissert innlegg og gir mulighet til klar tale og å fokusere der vi mener det er viktigst.

+4: Null eksistens for darwinister. Dette er et debattnivå som ikke har eksistert i Norge på 150 år.

Nivåene fra +1 til +4 er temmelig uvanlige i norsk debatt. Likevel tas de med som speilbilder av nivåene -1 til -4 som finner sted, for å markere hvordan 'balanse kan ivaretas i en perfekt verden'. Nivå +4 finnes kanskje internt i lukkede sektsamfunn, uten 'generende' kontakt med omverdenen. Speilbildet til dette nivået -4 finnes blant oss. Det dyrkes f.eks. av noen mennesker i diskusjonsfora eller jobb-diskusjoner, som av taktiske eller ideologiske grunner, ikke frivillig anerkjenner at evolusjonsteorien kan problematiseres på vettugt vis av tilregnelige norske mennesker..

Skapelsen stempel som uvitenskapelig

En hører ofte darwinister si at en tror ikke at Gud kan forklare verden. Det er det vitenskapen som gjør. Så vil kristen-darwinister ta med at en monoteistisk Gud gjør vitenskap mulig. Når en så har en fortelling om skapelsen i Bibelen: 'I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.., stemples skapelse som uvitenskapelig fordi det står i Bibelen.' De fleste biologiske fakta tilsier en overnaturlig skapelse, men vi vet lite konkret hvordan det skjedde. De første to kap. i Bibelen skildrer den på to ulike måter, hvor både menneskets guddommelige og jordiske side kommer fram.

Evolusjonen ville neppe blitt et tema utover mikro-evolusjon innen arten, om ikke det fantes ikke-vitenskapelige tekster om skapelsen. Om en ikke hadde hatt tekster om en overnaturlig skapelse, er det mulig at det vitenskapelige dogme om kun å søke etter naturalistiske/materialistiske forklaringer hadde kommet på plass. Det er hypotetisk, men i utgangspunktet ligger det i vitenskapens vesen å søke etter forklaringer uansett hvor en finner dem. Om en i utgangspunktet utelukker metafysiske-forklaringer, er det jo bare de beste materialistiske forklaringer en kommer fram til.

En har erstattet et dogme om overnaturlig skapelse, med et annet om 'naturlig tilblivelse' av seg selv. Naturalismen som livssyn var tilstede lenge før darwinismen. Darwins bidrag var liksom å gjøre dette synet tilforlatelig. Når han med sin gode fantasi kom opp med forklaringer om mutasjoner og naturlig utvalg, så var grunnlaget lagt. Det som trengtes var en herold til å spre budskapet, her gjorde aviser en viktig jobb. Og ateister og andre som ikke syntes noe om følgene av Gudstroen jublet. Tegning av menneskets avstamning ble gjort lenge før Darwin, og han fulgte opp med en ideologi av 'spekulasjoner'. Bevis i form av fossiler etc, regnet han med kom senere..

En privilegert gruppe: kristen-darwinistene

Kristen darwinister er nok en broket gruppe, når det kommer til stykket. De omfatter alt fra de som tror på 'gudfeldigheter' (tilsynelatende tilfeldigheter), til de som 'kobler ut' trossiden og stringent holder seg til det de oppfatter som 'bevis'. Skal en være konsekvent her, må det sies at om noen ikke holder seg konsekvent etter darwinismens tilfeldigheter som virkelige, ikke bare tilsynelatende tilfeldigheter, så åpner en opp for en Intelligens. 'Ja takk', til to logisk motstridende ting, er ikke særlig god filosofi. At intelligens skal anerkjennes av andre vitenskaper, men ikke her i slike engangshendinger virker som sagt merkelig. Nok om det, vi får forholde oss til det de sier de er: kristen-darwinister.

Når det er sådd tvil om alle virkelig er darwinister i ordets stringente betydning, må det også sies at de har et annet forhold til den dominerende darwinismen. De er jo liksom begge deler, og da får ateister også et mer positivt syn på dem. Det er lett å ta kreasjonister på uforklarlige ting i Bibel i forhold til naturen, men når kristendarwinister leser om skapelsen blir det billedlig, at Gud står bak den. 'Bibelen svarer på hvorfor Gud skapte, mens vitenskapen på hvordan han gjorde det.' Det kan være fristende å være kristen-darwinist for å slippe motstand, skaffe seg spalteplass og kunne bruke bibelsitater uten å beskyldes for å fremme teologi i stedet for vitenskap.

At tilhengere av Intelligent Design (ID) ikke har sluppet tilnærmelsesvis så mye til, kan være fordi bevegelsen er relativt ny. Men en underliggende skepsis ligger der og dirrer: Egentlig er det teologi de er opptatt av, ikke vitenskap. Vi ber dermed kreasjonister om forståelse fordi vi ikke bruker bibelsitater så mye i denne debatten som kristen-darwinister. Det er nok også en historisk forklaring at historisk-kritisk metode fikk et større gjennomslag i Tyskland, der norsk luthersk kristendom har sin opprinnelse, enn i England der ca halvparten tror på evolusjonsteorien. I hvert fall gjelder det innenfor geisteligheten, og kristne undervisnings-institusjoner i Norge i dag.

At kristen-darwinistene omfavnes på en annen måte enn tilhengere av Intelligent Design, gjør nok sitt til at kristen-darwinister gjerne også tror seg bedre i stand til å hevde og forsvare kristne interesser overfor ateister. Noen avisredaksjoner synes også være av den oppfatning at det er nok at kristen-darwinister slipper til. Noen av dem sukrer da den bitre pillen ved å si at det er til gagn for kristenheten at de fører debatten for oss. Og det til tross for at de står omtrent for det motsatte av oss i denne saken. Det eneste positive jeg er i stand til å se, er at motsetninger kan skape en spenning og en debatt som gjør spørsmål om Guds rolle i verden mer sentral. Det vil jo ikke være en liten betydning, og det ville faktisk være verdt prisen å måtte stille i annen rekke ved diskusjoner etc.

Kristen-darwinister hevder gjerne at vi står for en Bibelforståelse, som ikke griper Bibelens intensjoner. Det er jo lett å se for seg at Bibelen ikke er noen lærebok i naturvitenskap, men spørsmålet om mennesket avstamning og tilknytning til Gud er for viktig til å overlate til de med samme syn som naturalismen i så måte. At Bibelen også henviser til den allmenne åpenbaring, er noe som kristen-darwinister ønsker vektlegge mindre. De anklager oss for ei 'samrøre' av tro og vitenskap. Men det er aldri vanntette skott mellom dem. Selv blir de gjerne mer opptatt av det politisk og vitenskapelige korrekte syn på jorda, og det dennesidige menneskeliv som det viktigste. Her og nå er det jo også det viktigste vi holder på med, men perspektivet er kortsiktig: Bibelen har ikke bare ord om en skapelse, men også om en nyskapelse. Det er utover perspektivet til en naturalistisk darwinisme. Uten å kunne dømme om dette, kan det vel synes som det ligger utenpå det mange kristen-darwinister synes er mest presserende.

Noen ord til kreasjonister

Vi har ovenfor bedt om forståelse fra kreasjonister for at vi ikke mer har brukt Bibelen. Det skyldes ikke minst det kryss-press ID-bevegelsen står i. Det er viktig å få sagt at Bibelen er en uovertruffen inspirasjonskilde, men i kampen mot darwinismen må den gudgitte fornuften råde grunnen av flg. grunner:

i) Universitetsbiologene krever høre en bibelske begrunnelse fra oss, for at de skal kunne bevise vår manglende vitenskapelighet.
ii) Kristendarwinistene ønsker høre vår Bibelbruk, for å hevde at vi misforstår Bibelens intensjon i motsetning til dem.
iii) Kreasjonister ønsker at vi skal bruke Bibel for at vi kan stå sammen med dem og bygge åndelig troverdighet i spørsmål omkring skapelsen.

Av disse tre gruppene føler vi at det ei gruppe som vil oss vel i så måte, men av hensyn til debatten med de andre to gruppene blir vi hindret i å gjøre det i den grad vi ønsker. Når det er sagt, må det også sies at Bibelen formidlet den tids oppfatning av verden. De skrev slik som det så ut for dem: sola gikk opp og ned, jorda virket mer flat enn rund etc. Likevel vil vi hevde at selv den dårligste kreasjonisme har flere fortrinn i forhold til darwinismen:

i) Den gir mennesket større frihet, intellektuelt sett. En er ikke bundet til å tro på kun dennesidig opphav til liv og artenes utvikling.
ii) Den tar mennesket på alvor og stiller det til ansvar. I darwinismen kommer som sagt årsakene nedenfra, og hvordan kan vi stå til ansvar for noe lavere enn oss selv?
iii) Den gir rom for hele mennesket, med dets frie vilje. I kristen forstand er mennesket ånd, sjel og legeme. I naturalistisk darwinisme har mennesket bare en naturside. 
iv) Det krever større mot å være kreasjonist enn darwinist. Nå er det i seg selv ikke noe sannhetskrav at noe krever større mot evt. fører til mer lidelse. Men om det vi tror på er sant, må vi både være innstilt og forberedt på lidelse og motstand. Også vitenskapelig er mot en viktig egenskap for nyvinninger, i stedet for etterligninger.

Denne boka er ikke etterligning etter hva andre forfattere hevder, selv om det sikkert vil bli påstått fra darwinister. Det vil sikkert komme 

påstander om at dette bare kan komme fra USA. Det er klart at dess lengre tid det går siden boka først ble gitt ut, så vil nytt tankegods komme inn også derfra. Men vi våger påstanden at mesteparten av tematikken her i boka, kommer fra forfatteren selv. Det må likevel sies at uten tidligere pionerer, fra 

kreasjonistisk hold, så ville det knapt vært noen bevegelse som kaltes Intelligent Design. Pionerer som Morris og Gish, påpekte svakheter ved fossilrekker og geologisk tidsskala, selv om deres alternativer synes utdatert i dag.

Skapelsesdager og menneskehetens alder

Det er velkjent at den første Bibelske skapelsesberetning er lagt inn i et sjudagers skjema. Det må likevel hevdes at fra vitenskapelig hold kan det ikke være snakk om vanlige døgn, før jord og sol kom til. De dukker først opp den fjerde 'dagen'. Om en samstiller ord og vitenskap om relativistisk tidsforståelse, så virker det klart at det ikke er ment å forstå bokstavelig som syv døgn. Høydepunktet i beretningen er likevel at Gud skapte mennesket, i sitt bilde. Det innebærer at Gud står bak det, og at det har sin verdi i forhold til Ham. Vi har større grunn til å føle stolthet av vårt opphav enn darwinister har. Når det så gjelder varigheten av mennesker på jorda, har vi ikke noe fasitsvar på det.

Om en legger sammen Bibelens år, har en bommet på det før -i forhold til vår tidsregnings begynnelse. At en kan bomme mer om en går helt tilbake til menneskets opprinnelse, skulle være mulig å forstå. Istider og andre katastrofer synes godt bevitnet i geologien. C-14 metoden synes godt dokumentert og begrunnet. Den har sin klare nullstilling av tiden, i forhold til hvordan andre 'radioaktive klokker blir nullstilt'. Men vi har også bemerket darwinisters ønske og behov for å skyve det meste inn i den utydelige, tåkebelagte fortid. At mennesket skulle framstå mer eller mindre på vårt nivå, uten muntlig og skriftlig språk i 90.000 år, og bare brølt og slått hverandre i hodet med steinkøller, sier mer om de som hevder det enn om hulemenneskene. Ut fra dette ville det bare dukke opp et nytt ord hvert tiår. Et et steinalderspråk på 9000 ord er relativt rikt. Ikke særlig kreativt må det sies. Ennå mer usannsynlig blir historien, slik noen forteller den: at mennesker i hovedsak har hatt sitt nåværende form og utseende mellom 100.000 til 1 million år før vår tisdregning..

Det hevdes jo nemlig at mennesket skulle være i omtrent samme fysiske utforming som oss, for så lenge siden. Men at de hadde muligheter til tale uten å kunne tale, synes være mot darwinismens egne prinsipper. En 'filmavis' fra disse 90.000 årene ville vært rimelig kjedelig, bortsett fra jakt og konerøving. Det vi finner om dokumenterte urfolk tyder på at de har talespråk som er alt annet enn primitive.

 I tillegg til egne tradisjoner, ritualer, jaktteknikker og varmt klima med god tilgang til mat. Men samtlige urfolk står på et høyere kulturelt nivå, enn det hele menneskeheten gjorde for 10.000 år siden i følge darwinismen. En mer sannsynlig syklus på for menneskeheten på mellom 6.000 og 20.000 år synes mer kompatibelt med dokumentasjon og utviklingstrekk..

Lettere omskrevet og omsatt til .htm-format ved Asbjørn E. Lund