Fra 'Darwins doubt' (S.Meyer, kap 17).

Intelligent Design (ID) bekrefter at det er visse trekk ved levende vesener som er best forklart ved at de er designet av en faktisk/virkelig intelligens. En bevisst og fornuftig agent, en bevissthet, i motsetning til en materalistisk prosess. ID benekter ikke evolusjon-definert som en forandring over tid.., men den sår tvil om Darwins teori at årsaken til større biologiske endringer og tilsynelatende design, er totalt blind og ikke-styrt.

ID addresserer et nøkkel-vitenskapelig spørsmål, som lenge har vært adressert: Er tilstedeværelse av design virkelig eller tilsynelatende?
Etter at rent materialistiske teorier feiler i å forklare flere av de mest slående tilsynekomster av design i Cambriske dyrearter, inkludert nærvær av kompleks, spesifisert og funksjonell informasjon, i tillegg til andre komplekse tilpasninger, -ja så må det være lov å tenke at designede egenskapene, ikke bare tilsynelatende er designet.

Enten oppsto liv bare som resultat av helt ikke-styrte materialistiske prosesser, eller så spilte en veiledende eller intelligent designer en rolle. Levende systemer fremviser sporende (eng: telltale) indikatorer av tidligere intelligent aktivitet som rettferdiggjør dette kravet.

Det finnes en historisk metode som rettferdiggjør en vitenskapelig reformulering av design hypotesen. Den uttaler seg om den intuitive forbindelsen mellom informasjon og en forutgående aktivitet fra en intelligent designer. Disipliner som arkeologi, kosmologi, evolusjonær biologi og paleontologi slutter ofte ut fra forekomsten av enkeltstående, ikke-repeterbare begivenheter. Metoden som benyttes for å gjøre slike slutninger, kan hjelpe vitenskapsmenn å identifisere positive identifikatorer for intelligente årsaker i fortiden også.

Det finnes en slik metode som kalles abduktiv (abductive) metode: 
Hovedpremiss: Hvis A inntreffer, så ville B forventes som en årsaksvirkning.
Bi-premiss: B blir observert.
Slutning: Det er grunn til å mistenke at A har inntruffet.

Det ligger i premissene at det kan være andre grunner enn A som mulig årsak. A må således veies opp mot andre alternativer. Men dersom A best kan forklare de fleste fakta eller data om saken, er A den beste hypotesen. Hva vil det så si å forklare noe best?

Det beste kriteriet her er såkalt 'årsaks-tilstrekkelighet' (causal adequasy). Historie-forskere må identifisere årsaker som er kjent for å produsere den type virkninger. En vurderer hypoteser etter lov om årsak og virkning. De som er kjent for å produsere slike effekter er bedre enn kandidater som ikke er vist å produsere slike effekter. Darwin forsøkte å etablere en slik 'årsaks-tilstrekkelig' sammenheng om omfattende biologiske endringer. Han søkte å vise at naturlig utvalg , med 'årsaks-tilstrekkelighet' frambragte effekten han prøvde påvise. Vi vil senere prøve vise at det ikke er en slik sammenheng i hans argumentasjon.

Om noe kan oppfylle kriteriet om 'årsaks-tilstrekkelighet' regnes det for å være den beste forklaringen. Som et eks. fra den kambriske eksplosjonen da: Om et trekk X er tilstede i den kambriske eksplosjon og om intelligent design er kjent for å produsere trekk X, så kan en gjøre en abduktiv slutning (se over), om at intelligent design kan være en årsak til trekk X. Men bare om den kambriske periode og dyr har trekk som bare intelligent design er kjent årsak til, kan en slutte med 'årsaks-tilstrekkelighet' til en tidligere intelligen årsak.