Fra ape til menneske -det ultimate ikon:

Det mest kontroversielle i Darwins teori har alltid vært menneskets opprinnelse. Kanskje er det av den grunn at Darwin ikke nevnte menneskets evolusjon i Artenes Opprinnelse, med unntak av en kort ettertanke. Det gikk tolv år før han skrev om det på noen måte, i 'The Descent of Man an the Selection in Relation to Sex'.

Etter Darwins mening er menneskeartens utvikling i bunn og grunn foregått på samme måte som enhver annen art. Han hevdet at mennesket er en modifisert etterkommer av den 'for-faren' han har hatt felles med andre arter, senest apene. Menneskets særtrekk skyldes fortrinnsvis naturlig utvalg på tilfeldige variasjoner. Synet har to implikasjoner knyttet til seg: 1) Mennesket er kun et dyr og 2) Det finnes intet predeterminert mål i form av en retningsbestemt prosess over tilblivelsen av det.
Men mens Darwin levde var forskningsresultatene som skulle støtte hans teori alt for sparsomme til å trekkes slike veksler på. Så vidt Darwin visste var ikke det fossile vitnesbyrdet til stede. Det fantes, som nå, ikke noe vitnesbyrd om det naturlige seleksjon, og variasjonenes årsak var ennå ikke kjent. Tross mangelen på forskningsresultater, ble det darwinistiske synet på menneskets opprinnelse, snart 'helgenkåret', i form av tegninger som starter med en ape og ender med ett menneske, via en rekke mellomledd.

Slike tegninger er etterhvert kommet med i alle slags publikasjoner, fordi de er blitt kjernebegrepet i Darwins teori om formålet med den menneskelige eksistens. I løpet av 1900-tallet så det ut til at dette ikonet skulle bli underbygget av forskningsresultater. Mange fossilfunn ble fremført som funn av overgangsformer, og 'forsøk' ute i det fri så ut til å påvise det lenge etterlengtede naturlige utvalg. Og genetikerne mente å ha funnet evolusjonens råstoff i DNA-mutasjoner.
Men så er ikke forskningsmaterialet så ensidig som det ser ut til. Som vi har kommentert tidligere, var nattsvermerforsøket feilbelagt. Den naturlig mutasjonen hos Darwins finker, viste seg gå i cykliske bevegelser, avhengig av klimaet. Mutasjonsforsøk utført på millioner av generasjoner bananfluer, har ikke påvist en eneste gavnlig mutasjon. De utgjør altså ikke evolusjonens råstoff, selv om 'positive' mutasjoner på biokjemisk nivå kan forekomme.

Endelig er det i høy grad personlige overbevisninger og subjektive synspunkt som bestemmer hvordan fossilmaterialet skal fortolkes. Eksperter i paleoantopologi erkjenner at dette området er av de mest subjektive og kontroversielle innenfor biologien. Dermed kan det knapt kalles et solid fundament for de vidtrekkende utsagn noen darwinister har kommet med, med hensyn til menneskets natur.
Skjønte det ultimate ikon brukes vidt og bredt for å vise at vi kun er dyr, og at vår eksistens er resultat av de rene tilfeldigheter, trekker dette ikon urimelige veksler på forskningsmaterialet. Slike tegninger er med Stephen Jay Goulds ord 'legemeliggjørelse av forestillinger som gir seg ut for å være nøytrale beskrivelser av naturen.'

Er vi bare dyr?

Darwin innledet The Descent of Man med å minne leserne om at mennesket er bygd ut av samme modell som andre pattedyr. Han konkluderer med at 'mennesket inneholder i sin kroppstruktur klare spor fra sin nedstamning fra lavere former'. For Darwin strakte sammenhengen mellom dyr og menneske seg så langt som til moral og religion. Han trakk i så måte veksler på foreldre-instinktet og overførte en hunds kjærlighet til sin eier på menneskets gudsforhold..

Minst tre spørsmål reiser seg her: 1. Har mennesket visse trekk felles med 'andre dyr'? 2. Tilegnet evt. mennesket seg disse trekk via nedarving med tilpasning blant forfedre blant dyrene? 3. Er mennesket bare et dyr? Darwin selv svarer klart ja på de to første og med sine over-veininger om moral og religion ovenfor, også implisitt ja på det tredje spørsmålet. Visse folk i nåtiden skriver som om det var Darwin som viste oss at vi er del av den naturlige verden, bl. a. Richard Dawkins.

Men bevisstheten om at det menneskelige legeme kan være en del av naturen, har opptrådt lenge før Darwin. Det ble hevdet allerede av Thomas Aquinas, katolsk filosof og teolog i det 13.århundre. Han regnet også følelsesmessige trekk som det vi har felles med andre dyr. Carl von Linné, som på 1700-tallet uttenkte det moderne biologiske klassifiseringssystemet, plasserte mennesket i ordenen primater, sammen med mennesker og aper. Så da Darwin svarte ja på de to første spørsmålene, svarte han ikke noe nytt.

I tradisjonen fra Aquinas har vi bibeholdt synspunktet at mennesket er av såvel åndelig som dyrisk natur. Da Darwin implisitt svarte 'ja' til sp.mål. 3 og hevdet at mennesket ikke er mer enn dyr, skilte han seg ut fra denne tradisjon. Men selv her kom ikke Darwin med noe nytt. Materialistiske filosofer har sagt det samme siden antikken.

Det nye ved Darwins teori var at han påsto at nedarving med tilpasning kunne forklare hele menneskets natur, inklusiv den del som tidligere ble regnet til det åndelige. Dermed forsynte han den materialistiske filosofi med noe som syntes som en vitenskapelig ryggrad. Men innen Darwins påstander kan oppgraderes fra filosofi til vitenskap, var det behov for underbyggende forskningsmateriale.

Å finne grunnlag for teorien

Selv om neandertalene ble oppdaget i 1856, ble ikke de sett som en 'forfar' til mennesket. I følge en utbredt teori var det knokler ulike det moderne menneskes, fordi det var deformert av sykdom, mens noen nå holder dem som en utdødd 'sidegren'. Darwin og hans tilhengere måtte altså argumentere for teorien, uten noen form for fossilmateriale som kunne underbygge påstanden om menneskets evolusjon. Uten det fossile vitnesbyrdet, måtte likheter mellom nålevende mennesker og menneskeaper holde som substitutt. 
Deres 'rambukk' Thomas Huxley skrev at om menneskene ikke atskiller seg fra dyrene med større strukturelle forskjell enn mellom hverandre, er det ikke grunn til å betvile at mennesker er opprunnet av ..den gradvise modifikasjon av menneskelignende ape.. Han konkluderer: 'mennesket er -substansielt og strukturelt sett -ett med dyrene.

Likevel trodde verken Huxley eller Darwin at levende aper er våre forfedre. 'Ape-til-menneske' ikonet er fra første stund en annen måte å servere materialistisk filosofi på. Illustrasjonenes utforming går forut for ethvert fossilt vitnesbyrd om 'forfar'-etterkommer-forhold. Og det lot seg nøye med hvilket som helst forhåndsværende forskningsresultat, i dette tilfelle med levende aper. Fossiler som senere ble funnet, ble puttet inn i dette på forhånd oppstilte skjema.

Huxley så neandertaleren som ferdig menneske. Men noen tiår senere hevder den franske paleontologen Marcelin Boule at neandertaleren ikke er et menneske, ikke en gang 'forfar' til mennesket, men som en utdødd sidegren på 'evolusjonstreet'. Denne oppfatningen spredte seg, selv om nyere peleoantropologer er overbevist om at Boule tok feil, med den følge at der ikke fantes fossile vitnesbyrd om menneskets opprinnelse, om en så vekk fra Neandertalene. Der kommer forøvrig flere ganger årlig nytt om neandertalene, med stadig sikre talsmenn på ulike standpunkter.

Vi skal se bort fra Piltdown-mannen, som ble framført som et bedrag i 1953, skjønt det er forbausende at en så ivrig omfavnet bedraget. Flere menneskelike fossiler ble funnet i 1912, og ser ut til å være ekte. Men selv anerkjente fossiler om menneskets opprinnelse, har vanligvis vært så omstridte at den britiske antropologen John Napier omtalte dem som 'stridens knokler'. Men i følge Niles Eldredge og Ian Tattersall er det en 'myte at levende veseners evolusjonære historie primært er knyttet til å gjøre de rette funn. I så fall kunne en stole på at fortellingen om menneskets evolusjon skulle stå mere og mere klart, i takt med at menneskelignende fossilfunn kom for dagen. Men hvis det skjer noe, er det det motsatte.'
Som grunner for det, er i) at fossilmaterialet gir masse plass for fortolkning og ii) at den subjektivitet som banet veien for Piltdownmannen, fortsatt plager den forskning som har med begynnelsen å gjøre.

Hvor mye kan fossilene vise oss?

Fossilmaterialet står åpent for fortolkning fordi individuelle eksemplarer kan rekonstrueres på ulike måter, og fordi materialet ikke med sikkerhet kan si hvilke individer som er i slekt med hverandre, i såkalte 'forfar-etterkommer-forhold'. Et eks. på dette er det siste funnet, Ida.

Et berømte fossilt kranium, funnet i 1972 i nordlige Kenya, endret avgjørende utseende etter som hvordan overkjeven ble satt sammen med resten av kraniet. Hvis man holdt kjeven på en måte så det ut som noe, holdt en den på en annen måte som noe ganske annet. Når kunstere skal portrettere ut fra spinkelt fossilt materiale, på under ti knokler -som ofte forekommer, så spriker forestillingene enormt. 
Henry Gee, vitenskapelig sjefsskribent for Nature, sier: 'Intet fossil ligger nedgravd sammen med fødselsattesten (1999) og 'tidsintervallene som skiller fossilene er så enorme, at vi ikke kan uttale oss med bestemthet om deres mulige avstamnings-messige forhold. Og når vi kun er i besittelse av en fragmentarisk fossilhistorie i 'tidsdypet', er oppgaven praktisk talt umulig. Gee anser hvert fossil for å være 'et isolert punkt' som flyter omkring uten forbindelse med noe annet fossil. Det hele flyter rundt på et hav av hull. Han trekker fram at alt som skulle underbygge mennesket evolusjon mellom 5 og 10 millioner år tilbake, kan få plass i en skrivebordsskuff.

Så den tradisjonelle framstilling av menneskets evolusjon som fint tegnede slektstavler, er en helt og holdent menneskelig oppfinnelse, som er skapt etter forutsetningene og utformet så de passer med menneskets forutfattede meninger. Å ta en rekke fossiler og påstå at de representerer et nedstamingsforhold, har ikke mye med vitenskap å gjøre. Det er en påstand av samme validitet som en 'godnatt-historie'.. Men hvis det er slik at enkelt-fossiler lar seg føie inn etter så ulike tolkninger og evolusjonshistorien ikke lar seg rekonstruere ut fra den fossile lagserie, hvor kommer så fortellingene om menneskets evolusjon i fra?

Paleoantropologi - vitenskap eller myter?
Ved et møte i British Association for the Advancement of Science, stilte John Durant flg. spørsmål: 'Kunne det tenkes at teoriene om menneskets evolusjon -likesom primitive myter- virker selvforsterkende på de verdisystemer deres skapere har dannet, ved at de utgjør en historisk refleksjon av deres bilde av dem selv og det samfunn de lever i?'

Når paleoantropologer vil forklare hva som er foregått i menneskets evolusjon, anvender de fire hovedbegivenheter: i) Mennesket har beveget seg fra trærne ned på jorda ii)Det har blitt oppegående iii) Det har tilegnet seg intelligens og sprog iv) Det har utviklet teknologi og samfunn. Disse fire elementene går igjen i alle beretninger, selv om rekkefølgen kan variere etter fortellerens synspunkt. Paleoantropologen Misia Landau konkluderer at 'de temer en finner i nyere framstillinger av paleoantropologien, beveger seg langt ut over det som kan utledes av studiet av fossiler alene. Slik sett plasserer det en tung fortolkningsbyrde på den fossile lagserien. Det er en byrde som løftes ved plassering av fossiler i allerede eksisterende narrative strukturer. Paleoantropologer er med andre ord 'storytellers'. 
I 1996 erkjente museumsdirektør Ian Tattersall ved Amarican Museum of Natural History at modellene vi ser innen paleoantropologien i like høy grad kan bli resultat av vår ubevisste måte å tenke på, som en utledning av forskningsresultatet i seg selv. Geoffrey Clark, antropolog ved Arizona State University ga i 1997 uttrykk for: 'vi velger mellom ulike forskningskonklusjoner etter hva våre fordommer og forutfattede meninger måtte diktere oss. Clark hevdet at Paleoantropologien har vitenskapens struktur, men ikke dens substans.

Hva vet vi om menneskets opprinnelse?

Henviser her til tidligere skrevet artikkel om 'apemennesker' ut fra homeologi-tanken og en del juks i fossil-arbeidet.Det er for øvrig funnet mange fossiler som har apelignende trekk og mange er menneskelignende. Det kan alle paleoantropologer være enige om. Når det gjelder rekonstruksjon av hele individer, for ikke å snakke om menneskets evolusjonshistorie, er det vanskelig å finne enighet. F.eks. er en uenige om hvor mange arter som har eksistert av menneskelignende aper eller apelignende mennesker. Selv om en ble enige om det, er spørsmålet om hvorvidt de er forfedre til nåtidens mennesker eller utdødde sidegrener på evolusjonstreet. En har 'Out of Africe' fløyen og 'Multiregional' fløyen, hvor de første hevder Afrika var kontinentet det skjedde, mens de andre argumenterer for at vår art har uviklet seg parallelt flere steder.
I 1996 skrev evolusjonsbiolog ved Berkely, F. Clark Howell: 'Det finnes ingen omfattende teori om den menneskelige evolusjon.. Området karkakteriseres av 'narrative behandlinger', basert kun på tynt forskningsmateriale. Det er sannsynligvis sant at et omfattende scenario om menneskets evolusjon ligger utenfor vår forståelsesramme nå og kanskje for alltid'. Geoffrey Clark, ved Arizona State University, hevder at forklaringsmodellene for menneskets evolusjon ikke er særlig annet enn et korthus. Fjerner en et kort, raser hele huset.

Offentligheten blir sjelden informert om den dype usikkerhet om menneskets opprinnelse. I stedet blir vi foret med den siste versjon av en eller annen teori, uten å få vite at paleoantropologer selv ikke kan bli enige om dem. Typisk nok blir teoriene illustrert med fantasifulle tegninger av hulemennesker, eller sterkt sminkede skuespillere. Føy så til noen 'Hvordan' historier, om å lære å bruke redskaper etc og framstillingen er fullendt. Men disse framstillingene nevner ingenting om at fossiler plasseres inn i allerede eksisterende narrative strukturer, eller at mye hviler på formodninger og subjektivt skjønn. Aldri før i vitenskapens historie har så mange basert så mye på så lite.

Beretningene om at mennesket ikke er annet enn dyr, har eksistert lenge før fortellingene ble fylt ut med det tynne forskningsmaterialet en har pr. i dag. Det ultimate ikon er bare gammeldags materialistisk filosofi, forkledd som moderne empirisk vitenskap. Siden 1970 er ikonet i stigende grad blitt brukt til å fremme læresetningen at evolusjonen ikke er retningsbestemt, og at vår eksistens er et resultat av den rene tilfeldighet.

Nøytrale beskrivelser av naturen

Slike eksempler er paleoantropologen Stephen Jay Gould. Han advarer mot 'det velvalgte bildes medrivende kraft' og mot å være på vakt at 'ideer servert som nøytrale beskrivelser, for oss til å sette likhetstegn mellom det som er en forsiktig antagelse og det som er en nøyaktig beskrivelse av de faktiske forhold. Gould avviser gamle forestillinger om stiger, og også om trær som 'livstreet'. Historien karakteriseres i følge Gould av maksimal diversitet fra begynnelsen (Cambrisk eksplosjon) og senere av en desimering i form av at dyrearter 'tilfeldig' dør ut. 
Men hvordan kan han vite at de dør tilfeldig ut? Det sier ikke fossilene noe om. Det fins noen slike eksempler, men selv om noen skulle dø tilfeldig ut: utelukker det av evolusjon kan være målrettet? Selv om framtiden er utforutsigbar, innebærer ikke det at hele vår eksistens er den rene tilfeldighet, eller at menneskelivet er formålsløst.

Den canadiske biologifilosof Michal Ruse har kritisert Goulds og andres trang til å bruke biologisk evolusjon til å preke om meningen med menneskets eksistens. . Når noen gjør en teori til deres altomfattende verdensanskuelse, bør vi være klar over at de forlater det forskningsmessige ..og til noe som gjør krav på å være mer enn det. I følge Ruse framføres evolusjonen i det offentlige rom som en ideologi, en verdslig religion. Ikke desto mindre forekommer Goulds filosofi i biologiske lærebøker. Men dette har med mytefortelling, ikke med vitenskapsformidling å gjøre.